La barn være barn

Øyeblikket på fødestua når barnet ankommer verden kan ikke beskrives med ord, men må oppleves. Ikke bare oppleves, men også deles. Det nyfødte barnet har i vårt samfunn høy status uavhengig av om det er jente eller gutt. Foreldre, familie og venner gleder seg over den nyfødte.
Slik har det ikke alltid vært. Jentebarn hadde lavere status enn guttebarn og fikk ikke mulighet til utdannelse eller tilgang til det offentlige liv. Barn av slaver ble sett på som eiendom og hadde bare verdi som arbeidskraft. Barn som ikke var ønsket kunne man kvitte seg med. De kunne bli satt ut i skogen eller druknet.

Midt i denne tiden er det Jesus blir født som et lite, fattig barn og lagt i en krybbe. Barnet i krybben blir hyllet som konge av mennesker fra ulike samfunnslag. Jesus snur opp ned på hierarkiet og gjør barna til forbilder: «Hvem er den største i himmelriket?» «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.» «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem.» «Men den som lokker til fall en av disse små...»

Disse historiene forandret verden. Barn ble sakte men sikkert regnet som mennesker med samme verdi som voksne. Den første kristne kirke tok dette på alvor. De startet de første barnehjemmene og begynte å gi barna opplæring i den kristne tro. Dette ble forløperen for skolevesenet vi har i dag.
Det var faktisk en av mine lærere i kirkehistorie på Misjonshøgskolen (nå VID), Odd Magne Bakke som for noen år siden gjorde viktig forskning på dette området. Bakke er foresten ikke i slekt med meg, om du skulle lure på etternavnet. Odd Magne påviste hvor avgjørende kristendommen var for synet på barnas verdi fra og med de første århundrene etter Kristus. Jesus forandret verden ved å løfte frem barna.

Det er litt ulike meninger blant folk i dag om hvordan det står til med barnas plass i kirke og samfunn.
På ett vis vil jeg si at min generasjon er mye flinkere enn forrige generasjon var til å være tilstede på barnas banehalvdel. Foreldre bruker mye tid på å følge barna på all verdens aktiviteter og heie dem fram.

Kanskje likevel denne voldsomme interessen for å heie frem våre barn kan ha skapt noen utilsiktede virkninger som paradoksalt nok hindrer barna i å få være bare barn? Det rapporteres om at mange barn går rundt med urealistisk høye forventninger på sine skuldre til å måtte være unike, helt spesielle. Men er ikke det bra, da? Var det ikke nettopp dette Jesus ba oss om. Ja, men på hvem sine premisser skal barna være unike og spesielle? De får høre at verden ligger for deres føtter. Og de mangler ikke oppmerksomhet og lys på seg. Men hva er det som driver deres ambisjoner og drømmer? Er det en sunn egenkjærlighet, eller er det en betinget kjærlighet der man er mål for noen andres behov for å sette avtrykk. Kan det være at vår tids misbruk av barn i noen grad kan handle om dette? Der barna før Jesus kom ikke ble regnet som mennesker før de var blitt nesten som voksne å regne, er kanskje vår tids utfordring at barna ikke får være barn, på egne premisser. De skal ta valg og slippes fri i de voksnes verden så alt for tidlig. Som enkeltindivider skal de måtte ta stilling til saker og ting, ja, også eksistensielle spørsmål som hvilken tro de skal tilhøre. I en fase av livet der troen først og fremst skal handle om tillit, kastes barna allerede i barneskolen ut i en jungel av valgmuligheter på livssynsområdet, og må stå opp og forsvare Gud, nærmest bære Gud, når det det egentlig handler om er å bli båret av Gud. Når det det skulle handle om var å bli båret av et fellesskap som tror.
Barna trenger friheten til å leke og utforske verden, uten å ta ansvar for dens framtid for tidlig. Kan det tenkes at det er når barna skal være voksne for tidlig at de blir deprimerte og utbrent?

Det finnes ingen generelle svar som passer for hele den oppvoksende generasjon. Men dette var mine tanker i dag i det jeg nok en gang ble møtt av Jesu myndige ord i Matteus 18: "Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. ..." Å ta barn på alvor er ikke å behandle dem som voksne. Det er å la dem få være barn. Og det er å lære av dem hvordan det er å være barn hos Gud.

Vidar prest