En "spire" fra Vidar M. Bakke - 12.08.2019

Fernanda og Felipe

Neimen, er det ikke...? Nei, nå har jeg aldri.... Det var lenge siden! Kom inn og sett deg!

Du vet at mannen min ikke lever lenger, ikke sant?
Det har gått to år siden Felipe døde nå.
Jeg tenker på ham hver dag. Å, som jeg savner ham!
Han var livskameraten min.

Ja, du vet han var fryktelig gretten av seg. Han var det!
Du hørte sikkert ropene hans helt ut på gata. Han sa til meg at han ikke visste hvorfor han ofte ble så sinna på meg.

Jeg vet hvorfor. I det hjemmet han vokste opp i var det aldri noen som viste ham omsorg. Faren slo ham og moren brydde seg ikke om ham. Men Felipe var en god mann. Jeg visste at han var en god mann, selv om han ikke alltid klarte å vise det. Og han var trofast. Han hadde aldri andre kvinner enn meg.

Men DU, for en stabeis han var! To måneder før han døde, traff jeg en av kameratene hans på gata. Hvordan går det med Felipe, sa han. Det går vel bra med Felipe, sa jeg. Han nevnte at han har så mye vondt i magen, sa kameraten. Har du vondt i magen, og så har du ikke sagt det til meg? sa jeg til Felipe, senere samme dag. Jeg har da ikke vondt i magen, sa Felipe. Du må gå til doktoren, sa jeg. Jeg skal ikke til noen doktor, sa Felipe. Det er ingenting galt med meg. Sånn holdt han på. For du skjønner, Felipe var livredd for alt som heter sykehus og leger. Han mente man bare ble verre av å oppsøke dem.

Dermed gikk han der, med store smerter. Til slutt var det ingen annen råd. Vi måtte få han til legen så han i det minste kunne få noe smertestillende. Det viste seg at han hadde hatt kreft lenge. Han kunne bli operert. Da var det en liten sjanse for at han ville bli frisk. Men det ville koste fem tusen reais. Jeg har ikke fem tusen reais, sa Felipe. Du kan selge båten din, Felipe, sa jeg. Nei, det kommer ikke på tale. Jeg trenger båten når jeg snart skal ut igjen og fiske! Du kan kjøpe en ny båt senere, sa jeg. Er ikke livet viktigere enn den båten? Jeg selger ikke båten for en operasjon, sa Felipe. Joda. Han var en stabeis, mannen min.

Døtrene mine og jeg var helt fortvilte. Men hva kunne vi gjøre, annet enn å stelle med ham så godt vi kunne. Og det var ikke lett, skal jeg si deg. Var han sur og gretten før, ble han ikke noe bedre den siste måneden. Han nektet lenge å ta til seg mat. Da sa jeg til ham at jeg heller ikke ville spise når ikke han ville spise. Så gikk vi der, i flere dager, uten å spise stort, verken han eller jeg. Til slutt skjønte han at jeg ikke kom til å gi meg. Da fikk jeg i ham en liten porsjon ris og bønner om dagen.

Det skjedde noe den siste tida. Vi hadde lenge sovet på hvert vårt rom. Han trengte plass rundt seg, pleide han å si. Men vet du, en kveld stod han plutselig i døra mi. Kan jeg få komme inn, spurte han? Det er da fortsatt din seng, Felipe, sa jeg. Her er det plass til oss begge. Så stabbet han inn og la seg ved siden av meg. Og der lå han inntil ryggen min og strøk meg over armen. Det samme skjedde igjen neste kveld.

Men den kvelden sa han plutselig: Jeg skal forlate deg, Fernanda. Neida, sa jeg. Du blir frisk igjen, hvis Gud vil, sa jeg. Jeg skal forlate deg, gjentok han.

Kvelden etter, da han nok en gang hadde lagt seg ved siden av meg i senga, sa han: Jeg har tilgitt alle. Hva sier du, sa jeg. Har du tilgitt alle? Ja, det er jo det jeg sier! Jeg har tilgitt alle! Mener du at du har tilgitt Paulo, sa jeg? Jada, jeg har tilgitt Paulo. Men Sergio, da, han har du vel ikke tilgitt? Felipe og Sergio hadde vært fiender så lenge jeg kunne huske. Hører du ikke hva jeg sier, sa Felipe Jeg har tilgitt alle, sa han. Men meg da, sa jeg til ham. Jeg vet at jeg ofte har plaget deg og sikkert sagt og gjort mye dumt. Jeg har ingenting å tilgi deg for, Fernanda. Du har alltid vært god mot meg, sa han. Da gråt jeg, akkurat som jeg gjør nå.

Vet du, det var den siste kvelden vi fikk ha sammen.

De andre damene sa ofte til meg at de ikke forstod hvordan jeg holdt ut med Felipes humør. Men du vet, døtrene mine ble skilt tidlig. De gikk fra sine menn. Nye menn har kommet og gått. Nå er de alene igjen alle tre. Har de det bedre nå? De savner en å være glad i. Felipe og jeg fikk et langt liv sammen. Han var livskameraten min.

Det har gått to år nå. Det var godt å få snakke litt. Det er ikke alle som forstår hvor mye det går an å savne et annet menneske.

Takk for at du kom innom! Skal du ikke spise litt mer av kaken?

Vidar Mæland Bakke
(Fritt etter hukommelsen på et annet kontinent)


Vidar Mæland Bakke er hovedprest og daglig leder i Bymenigheten - Sandnes. Han har en blogg som heter "Spires plass" der du kan lese flere "spirer" fra hans ordbruksarbeid. Han har utgitt boka "Disippelrytmer".

ByMenigheten - Sandnes

KONTAKT OSS!