Jonas reise

I den forrige «spiren» nevnte jeg så vidt profeten Jona. Det skal handle litt mer om han her. Jonaboken er en av de korte bøkene i Bibelen som du kan lese på ti minutter. Han ligger mellom profeten Obadja og profeten Mika mot slutten av Det gamle testamentet.

Som flere andre profeter i Det gamle testamentet har Jona innvendinger mot kallet til å være profet. Men han er nok den eneste vi leser om som faktisk prøver å stikke av. Han drar i en helt annen retning, og slik rømmer han også fra Gud. Flukten mislykkes, og i stedet for å unnslippe blir Jona ansvarlig for et skipsforlis. Ved sin ufrivillige innrømmelse av skyld og tilbud om å ta ansvar fører han faktisk skipsmannskapet til å tro på Israels Gud. Han blir misjonær for dem som dyrker forskjellige guder. Herren sender en stor fisk som sluker Jona, og det blir paradoksalt nok hans redning.

Jeg nevnte i den forrige «spiren» Jona som et eksempel på et menneske med tilsynelatende nær kontakt med Gud, som likevel kom inn i stormfullt farvann på sin reise mot emosjonell og åndelig modenhet. Det kan virke litt fremmed å anvende moderne uttrykk som emosjonelt umoden på en profet i Det gamle testamentet. Men jeg skal forsøke å forklare litt nærmere hva jeg mener. Jona-boka beskriver en profet som blir kalt til å gjennomføre et oppdrag han ikke har lyst til, å tale sannheten til det gudløse folket i Ninive. Når han i neste omgang, etter sin stormfulle ferd i gal retning, faktisk drar til Ninive og gjør det Gud har bedt ham om, da blir han senere sint på Gud og etterpå veldig motløs fordi Gud viser nåde mot dette folket. Jona er altså stadig i utakt med Gud, selv om Gud bruker han. Og det interessante er at alt det som skjer i Jonas liv på et vis brukes av Gud i den større fortellingen om dom og frelse for mange mennesker. Jona er en mann som både viser følelser som fortvilelse, sinne, sorg og tristhet, og Gud møter ham i alt sammen. Han er der både i oppturene og nedturene. I den store fiskens buk kommer Jona til en foreløpig selverkjennelse når han sier: "De som holder seg til vind og tomhet, har sviktet sin kjærlighet. Men jeg vil ofre til deg med takkesang. Det jeg har lovet, vil jeg holde. Frelsen kommer fra Herren" (Jona 2,9)

Det er ikke følelsene til Jona det er noe galt med, for de er bare veldig menneskelige, og Gud tillater at Jona øser ut alle sine følelser, både gode og vonde. Men følelsene er ikke nødvendigvis en rettesnor på hva som er rett og galt, de forteller ikke nødvendigvis hvordan Jona skal handle. Her trenger han Guds veiledning, og når Jona ikke vil høre på Guds klare ord, må Gud handle gjennom omstendighetene.

Om Jona vender seg bort fra Gud og ikke forstår hans veier, så betyr ikke det at Gud gir opp Jona. Han fortsetter tålmodig å arbeide gjennom det som skjer, og han kan bruke Jonas menneskelighet i sin tjeneste. Det er derfor Jona kan tjene som et eksempel på sammenhengen mellom emosjonell sunnhet og sunn åndelighet i våre liv. Jona er på en måte en antihelt vi kan få lov til å speile oss i, og kanskje kjenne oss litt igjen i. Det er ganske befriende, synes jeg, at Bibelen ikke bare presenterer oss for overåndelige helter, men nesten like mye for feilende og sviktende personer med ganske dårlig dømmekraft. Våger vi å tenke på samme måten om hvordan Gud går med oss i våre liv - og bruker oss i vår tjeneste i menighet og samfunn?

Sist - men ikke minst - Jonas liv brukes av Jesus som et forbilde på hans egen vei gjennom døden på korset til oppstandelsen fra graven. « (Dere) skal ikke få noe annet tegn enn Jona-tegnet», sier Jesus. «For slik profeten Jona var i buken på den store fisken i tre dager og tre netter, slik skal Menneskesønnen være i jordens dyp i tre dager og tre netter.» Matt‬ ‭12:39-40‬ ‭

Uansett hvilke stormer og havarier vi møter i dette livet, og uansett om de er selvforskyldte eller resultat av omstendigheter vi ikke rådde over, så er Jesu død og oppstandelse og det å leve tett på den levende Jesus - vår eneste redning i liv og i død.