Radikal ro - i det samfunnets hamsterhjul igjen begynner å rulle.

Førsteinntrykket fra en leseopplevelse:

Først nå nylig fikk jeg skaffet meg boka «Radikal ro» av Kathrine Vigdel. Sikkert i orden, siden boka fra første side forsøker å lære meg at det slettes ikke er farlig å ikke rekke over alt. (Kathrine introduserer oss i boka bl.a for begrepet «Fomo», et akronym for «fear of missing out». Frykten for ikke å være der det skjer, og dermed gå glipp av noe. Hvor mye av vårt ofte frenetiske aktivitetsnivå skyldes vel ikke denne tilstanden?)

«Radikal ro» utfordrer min alt for travle livsstil med en varme, innlevelse og forståelse som gir meg lyst til å leve saktere og være mer til stede i mitt eget og andres liv. Det er en prestasjon i seg selv, for det er lett å gå i forsvar og lese slike bøker som en moralsk pekefinger. Jeg opplever ikke det når jeg leser denne. Det er snarere en duft av den sunne og livgivende friheten her.

Jeg ville bare bla raskt gjennom boka i første omgang. Det var ikke lett. Den er skrevet så drivende godt at du trekkes videre, side for side. Briljant av Kathrine å klare å skrive så lettlest og likevel så lite lettvint om et tema mange har skrevet og snakket ganske mye om. Dette er en original bok, både pga forfatterens litterære evner og fordi mye av boka skildrer forfatterens eget liv. Jeg har nesten mer følelsen av å lese en roman enn en sakprosabok. Kathrine beskriver glitrende det hun ser og opplever rundt seg og inni seg. Mange vil kjenne seg igjen.

Som forlagsredaktør har Kathrine Vigdel hjulpet meg og en haug andre med å få våre uferdige manus opp flere hakk. Hun har mye av æren for at det har blitt noe ut av mine skriverier. Jeg har tenkt at hun måtte ha en forfatter i magen selv. Her er beviset, og hun skriver for et større publikum enn Luthers lesere. Frisk forlag var heldige som fikk henne på kroken. Jeg regner med det kommer flere bøker fra hennes hånd.

Boka er også nydelig å ta i og se på, med Kathrines egne finurlige tegninger som gir liv og farger til ordene i boka.

En liten bekymring setter seg i meg når jeg leser bøker som denne av Kathrine: Hva er det som prioriteres først bort når alle travle mennesker skal ha færre gjøremål i uka si? Er det oss i såkalt «frivillig sektor», slik at det å delta for eksempel i en kirke bare blir å komme og ta i mot når det passer en selv?

Det er nok en typisk bekymring for oss som arbeider i en menighet i 2020.

Dugnadskulturen er annerledes enn for en generasjon siden. Men boka går dypere og får oss alle til å stille gode verdispørsmål om hvorfor vi gjør det vi gjør, slik at vi er til stede mens vi gjør det.

Som Kathrine skriver: «Verden trenger ikke flere mennesker som sliter seg ut på å gjøre andre til lags. Det verden trenger, er mennesker som tar flere pauser i hverdagen der de kjenner på dyp takknemlighet for alt som er, og der de har krefter og tid til seg selv og sine medmennesker. Verden trenger at du og jeg har overskudd til livet.»

Nå håper jeg mange lever sakte nok til å rekke å skaffe seg boka, og lese den litt og litt. Men mest sannsynlig skjer det i en jafs en kveldsstund fordi du ikke klarer å legge den fra deg.