Ta av deg på beina!

"Ta av deg på beina, er du snill". Hører du den indre stemmen når du trer inn i entreen i et hjem? Kanskje er det mors eller fars stemme fra du var liten. For de som kommer fra andre kulturer, kan det være uvant i begynnelsen, dette at vi nordmenn tar av oss på beina. Egentlig er det litt rart, for vi beskyldes ofte for å være reserverte av oss. Vi lar ikke folk komme innpå oss. Men akkurat dette at vi har for vane å ta av oss på beina når vi først har kommet innenfor døra, selv hos fremmede, det er egentlig både intimt og litt ydmykende. Det er å gjøre seg litt sårbar. Føttene kan jo lukte litt hvis skoene har vært på en stund. Og vi er mer nakne på sokkelesten enn med skoene på.

Nå hender det gjerne at folk sier at jeg bare må beholde skoene på hvis jeg kommer på husbesøk som prest. Da mener de å si at det ikke er så farlig om det blir litt skittent. Og de viser kanskje en slags respekt. De vil ikke gjøre situasjonen vanskeligere for meg enn nødvendig. Men jeg velger stort sett konsekvent å ta av meg på beina. For meg er det en meningsfull ting å gjøre. Det får meg til å tenke på Moses som fikk se Herrens engel i en flammende ild som slo opp fra en tornebusk. Det står i 2. Mosebok, kapittel 3: "Da Herren så at han kom bort for å se, ropte Gud til ham fra tornebusken: «Moses, Moses!» Han svarte: «Her er jeg.» Og Gud sa: «Kom ikke nærmere! Ta skoene av føttene! For stedet du står på, er hellig grunn.»

Å få lov til å komme inn hos folk, inn i deres stue og kjøkken, det er for meg som å bli invitert inn på hellig grunn hos et annet menneske. Og derfor er det fint å ta av seg på beina, for å vise respekt og ydmykhet. Og akkurat slik som tornebusken var et sted for Guds nærvær, er et annet menneskes hjem et tempel for Guds ånd, når vi møtes over en prat og kanskje et måltid eller en kaffekopp. For der to eller tre er samlet i Jesu navn, der er han midt i blant oss.

Det er nok litt for behagelig å ta i mot mennesker på kontoret mitt. Kanskje er det også i mange tilfeller riktig, for det kan være nødvendig å holde en profesjonell distanse i noen situasjoner. Ryddige rammer. Det er ikke alltid så enkelt hjemme hos folk. Av respekt for dem jeg er i kontakt med, spør jeg om de ønsker å komme på kontoret eller om de har lyst til å ta i mot meg hjemme hos seg selv. Samtidig skulle jeg egentlig gjerne ha gått enda mer hjem til folk enn jeg i praksis gjør. For det skjer veldig ofte noe spesielt når jeg får lov til å møte mennesker på deres hjemmebane, bokstavelig talt på deres premisser.

Jesus hadde verken noe kontor eller noe hjem å invitere hjem til. Derfor inviterte han seg selv til andre. Det gjentar seg stadig i evangeliene. Han viste en slags omvendt gjestfrihet. Han tillot andre å by på seg selv, å vise ham sin gjestfrihet. I overført betydning tok han av seg sandalene og stod på hellig grunn, for han behandlet alle mennesker som dyrebare skatter. Og ved å besøke dem og ta i mot deres gjestfrihet, viste han at de alle sammen hadde noe å gi ham, om ikke annet, sin menneskelige verdighet.

Har du merket hvor forskjellig det er å møte mennesker på et offentlig sted og å møte dem i deres hjemlige miljø? Det handler om å slippe mennesker inn på seg. Da jeg for en tid tilbake hadde et par fra et annet land på besøk hjemme hos oss, utbrøt den ene: Det er første gang jeg er på besøk hjemme i en norsk stue. Så artig å se hvordan dere har det. Vedkommende hadde bodd i Norge i flere år, men aldri blitt invitert hjem til nordmenn før.

Hvem skal du besøke neste gang? Og har du tenkt å ta av deg på beina eller beholde skoene på?