Mitt lille land - del 2

I forrige podkast-"spire", snakket jeg om "mitt lille land" og hvor takknemlig jeg er for å bo i et så trygt og velfungerende demokrati som vi har her til lands. Jeg snakket om den nødvendige balansen mellom individualisme og kollektivisme, at vi trenger å ha begge perspektivene med oss når vi stemmer fram våre folkevalgte på mandag. Et samfunn som ikke gir det frie enkeltindividet verdi - helt uavhengig av hvem de kjenner, hvilken familie de kommer fra, hvor de bor, alder, kjønn og andre kategorier som vi bruker til å skille oss mennesker fra hverandre, et slikt samfunn er på kollisjonskurs med et kristent menneskesyn.

Og samtidig: Et samfunn som ikke lar alle mennesker merke at til tilhører et større "vi", et samfunn og en storfamilie som bryr seg og tar vare på dem, uten at det alltid er statlige organer vi da setter vår lit til, har også mistet noe verdifullt. Derfor trenger vi både en sunn individualisme og en sunn kollektivisme.

Men hva da med verden utenfor våre trygge murer? Hører de også med i vår storfamilie? Ja, begrepet "vår globale landsby" blir mer og mer virkelig. Vi er totalt avhengige av hverandre i denne verden. Og derfor bør et politisk valg også styres av hva som skjer utenfor det paradislignende Norge. For et par år siden husker jeg at jeg leste en artikkel i en dansk avis som kom med kraftige advarsler mot å hjelpe flyktninger fra andre land. Følgende påstand ble fremmet. Det ble nærmest påstått at vi tar fra våre barn og våre nærmeste ved å vise raushet overfor dem som lider, som representerer en annen religion, kultur og etnisitet, og som ikke har vært med å bygge det frie Norden.
Da kjente jeg at det dirret inni meg. For den kristne nestekjærligheten som Jesus lærer oss gjennom fortellingen som Den barmhjertige samaritan, er nettopp ikke at vår neste bare er den som står oss nær, som hører til vårt eget folk eller vår egen familie. Samaritanen hadde ingen grunn til å hjelpe en fiendlig innstilt jøde. Men Jesus bruker ham som et eksempel på sann kristen nestekjærlighet.

Men det er nok misjonæren i meg som reagerer så sterkt på slike uttalelser som den i den danske avisa. I lang tid bidro slike teologiske tanker til at protestantiske kristne i Vesten ikke brydde seg om verden utenfor, helt til noen begynte å lese Det nye testamentet på nytt, lignelsen om Den barmhjertige samaritan som hjalp en forslått jøde, om det nye folket som fulgte Jesu oppfordring om å migrere fra land til land med hans tro og verdier i bagasjen. Av og til ble de godt mottatt, ofte møtte de motstand. Men "alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem", hadde han lært dem. Så gjorde de godt mot sine egne, men viste radikal åpenhet for andre, uavhengig av sosial stand og etnisitet. Det fantes ikke hospital før de kristne begynte å bygge dem.

Omsider begynte blant annet kristne protestantiske kvinner i Tyskland og Skandinavia å gjenoppdage sine urgamle røtter.

De snakket med sine menn, og den protestantiske verdensmisjonen så dagens lys fra 1800-tallet og fremover.

Resten er historie, og jeg er stolt av å være barn av denne misjonsbevegelsen som totalt forandret det kristne verdenskartet. Og den bidro også til at Norge i mange generasjoner har hatt et blikk utover mot verden, ikke bare innover mot oss selv. Men disse verdiene, denne solidariteten og nestekjærligheten er ikke nødvendigvis en del av vår ryggmargsrefleks lenger. Det hører til verdier som vi må bygge og forvalte hver dag, for av natur trekkes vi mot oss selv og det som tjener vårt eget og våre aller nærmeste.

Hvorfor er vi så redde for å miste oss selv når vi hjelper andre? Hvorfor tror vi at vi blir fattigere og svakere av å dele det vi så raust har blitt tildelt i vår del av verden av materielle og åndelige verdier? Er det ikke snarere motsatt? At vi gjenfinner vårt sanne jeg - som skapt i Guds bilde når vi legger ned vårt eget for å hjelpe vår neste?

Vi kan ikke gjøre alt for alle. Ikke alle skal overhodet ta disse utfordringene inn over seg nå. Det kan være en tid for å ha mest fokus på de nærmeste. Men de fleste kan gjøre litt, noen litt mer, og når vi avgir vår stemme på mandag, er det viktig at vi har den globale landsbyen med i tankene våre, ikke bare vår egen familie og vårt eget nabolag.

Godt valg på mandag!