Tilbake
Trenger vi altså kontaktpersoner likevel? tenkte jeg. Jeg har ikke alltid vært så begeistret når folk sier at de kan stå som kontaktperson for en cellegruppe eller en tjenestegruppe. Bare de slipper å stå oppført som «leder».
Kanskje det er på tide å oppgradere statusen, tenkte jeg etter å ha hørt Tom den kvelden. Kanskje det er det fineste vi kan si om det å være en virkelig leder i menigheten vår. I byen vår. Forutsatt at kontaktperson beskriver noe relasjonelt. Ikke en postkasse, men levende mennesker som tar kontakt, som holder kontakt, som kontakter deg, som kontakter oss - med hverandre, med Den andre. Tenk om det kunne sies om oss:
«ByMenigheten består av kontaktpersoner som setter mennesker i kontakt med hverandre og med han der oppe».
«Vi lengter etter mer kontakt mellom generasjonene i menigheten», var også et refreng på dialogmøtene. Jeg tror det er Gud som kaller oss til oppbrudd fra gamle mønster. Til å være mer sammen på tvers. Vende oss til hverandre. Lytte og lære av noen som er litt foran i løypa. Lære av Mesteren selv.
For Jesus er en kontaktperson. Han er den som kontakter oss med Far. Og vi skal kontakte hverandre som utsendinger for Kristus: «Det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud!»
2. Korinter 5,20.
Så ta kontakt!
Få kontakt!
Opprett kontakt!
Skap kontakt!
Vær en kontakt!
Hold øyekontakt!
Jeg kontakter deg!
Du kontakter meg!
Vi kontakter hverandre!
På tide å ta opp igjen kontakten?
Du og jeg?
«ByMenigheten kontakter deg!»
Tør vi å våge et så ambisiøst motto?
Kan vi la være?
Vidar Mæland Bakke, Spires plass, 21.2.